Sri Lanka 2017: Arugam Bay

Selv jeg, Anna Hjortaas – dronningen av oppsummeringer – føler jeg har tatt meg litt vann over hodet med å skulle oppsummere en uke i Arugam Bay. Samme sted, samme innhold, tenkte jeg. Vakke det, vettu. Uansett, for å gjøre det hele litt oversiktlig både for dere og meg har jeg delt opp det som er verdt å nevne i et par underkapittel.

Bilturen fra Ella til Arugam
At jeg er en konsekvenstenkende pingle av rang er jeg fullstendig klar over, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har grint (av trafikkrelaterte årsaker) i en bil før. Ikke før den 08.07.2017. I to og en halv time satt vi i baksetet av en falleferdig van, uten belter med en jernstang å holde i foran oss. En ting var bilen som etter knirkingen å dømme kunne falle sammen når som helst, en annen ting er kjørestilen og trafikken i Sri Lanka generelt. Med konstante forbikjøringer ligger man mer i motsatt felt enn sitt eget, veiene er smale og det holdes generelt langt høyere fart enn hva som er forsvarlig. Om det bøtter ned og man ikke ser mer enn 1/10 av veien fremfor seg på grunn av ræva vindusviskere er selvfølgelig også et fett. Folk har liksom en sånn “vi-gunner-på-og-satser-på-at-det-holder-den-gangen-her-og”-holdning. Det er helt greit i feks. et gateløp hvor det ene og alene er deg og din egen pulskurve det går utover, men i trafikken er det seriøst ikke OK.

Med en rekke forbikjøringer enhver oppegående nordmann ville fått hakeslepp og bakoversveis av, var ikke sjåføren vår noe unntak. Magnus, eller “Sir”, som han ble kalt mesteparten av tiden i Arugam, sa til sjåføren hele tre ganger, med hevet stemme at vi ikke hadde noe å rekke, at han kjørte uforsvarlig og at han godt kunne roe flesket tretusen og nittisyv hakk. Hjalp det? Seff ikke. Like etter tredje reprimande ble vi stoppet for det politet mente var en uforsvarlig forbikjøring. Hjalp det? Seff ikke. I våre øyne var det på langt nær den verste forbikjøringen den dagen, så det sier vel sitt.

Selv om begge var overbevist om at vår siste time var kommet, kom vi helskinnet frem lørdag ettermiddag. Sjåføren toppet selvfølgelig det hele ved å spørre om ikke vi kunne dekke bota han hadde fått. Var bilen til onkelen og det hele, så det hadde vært fint, mente han. “Vi får bare heve oss over det”, sa Magnus og betalte de 25 NOK boten var på. “Hever ikke så mye som en lillefinger for folk som setter andres liv på spill sånn som det”, tenkte jeg og håper den dag i dag at han mistet lappen på vei tilbake. Og bare for å ha det sagt, siden pingler ikke stiller objektivt: selv Magnus var redd under den bilturen. “På en skala fra 1-10? 10. Nei, 9. 10 er når du har krasja”.

Dehydrering
Med en reiseglad mor har jeg vært heldig og fått reise mye gjennom oppveksten. “Bare positivt. Såå bereist”, har jeg tenkt. At reisingen har gitt meg en bråkjekk holdning til enkelte reiserelaterte saker var jeg derimot ikke helt klar over. Fikk svi for det i Arugam.

Magnus er den rake motsetning av meg når det gjelder forhåndsregler. Han er av den typen som kan sitte en onsdagskveld og lese entusiastisk om hvor mange meter myggnetting og hvor mange liter myggspray man bør ha ulike steder man reiser til. “Har forresten kjøpt melkesyrebakterier, lurt å ta når vi skal til Sri Lanka”, sa han en kveld vi satt i sofaen mens han tok opp en liten tablettboks fra apotekposen (som for øvrig var fylt med alt fra myggspray i ulik konsistens til drikkevaksiner). “Ferie“, het den. Kleint, tenkte jeg, og zero fucks were given fra min side.

Vi tok tablettene sporadisk underveis i ferien. Magnus fordi han mente det var høyst nødvendig, jeg fordi jeg ikke gadd å protestere. Da både esken og ferien begynte å nærme seg slutten sa jeg eplekjekt at Magnus kunne få resten. Jeg trengte de egentlig ikke uansett. Du kan jo gjette en gang hvem som ble dårlig i magen samme dag? Det var meg, det. Sånt stopper heldigvis ikke meg, og dagen gikk sin gode gang med en knallgod løpeøkt på ettermiddagen. Etter endt økt og en dusj dro vi på en av de finere restaurantene i området for å spise. Bestilte mat, og Magnus rakk vel akkurat å si “bra du ikke ble akutt dårlig da, kasta opp og sånt”, før jeg kjente at, “heisann, jeg tror kanskje jeg skal kaste opp . Gikk småsvimmel mot toalettet, ble værende en god stund uten hell (evt. med, alt er relativt) og gikk tilbake til bordet. Maten var kommet, men etter to skjeer med couscous innså jeg at jeg atter en gang måtte gi doskåla et forsøk.

Så går det ikke alltid som man har tenkt, og det gjorde det jaggu ikke denne gangen heller. Planen var jo å komme seg over gressplenen, forbi bassenget og rundt hjørnet til toalettet. Så langt kom jeg ikke – sjanglet et par meter bortover gressplenen før jeg svimte av ved siden av nabobordet. Før jeg rakk å komme til hektene hadde jeg et flertall kelnere rundt meg. Sun poisoning”, sa de, “seen it before”. Behandlingen jeg fikk var alle tiders – sukkervann, saltvann, lunket vann og aloe vera vann. Med andre ord, hvis du noen gang skal til Sri Lanka og har tenkt å svime av anbefaler jeg å gjøre det på Spice Garden i Arugam Bay. 

Sol, bad og surf
Så til hovedformålet med siste del av ferien.

Sol, bad + surf:

Safari
Sist, men ikke minst, vi har vært på safari. Så både elefanter, leoparder, harepuser, krokodiller, stinkdyr, et utall fugler og villsvin. Mother nature klinket med andre ord til og ga oss fullt utbytte de seks timene vi tilbragte i baksetet av jeepen til Khan. 

Bilder 
Fem dager ut i Arugam Bay-oppholdet slo det både meg og Magnus at vi hadde vært litt for dårlig til å ta bilder. Av den grunn har vi faktisk ikke så altfor mange bilder fra stranddagene, men det burde gå fint, vi gjorde uansett mye av det samme. Hvis tiden strekker til de kommende dagene skal vi få til en film og et oppsummeringsinnlegg med enda flere fra hele reisen.

Until the oppsummeringsinnlegg!

Advertisements

Sri Lanka 2017: Ella

To dager i Ella er ved veis ende, og jeg tror både Magnus og jeg er lettere lamslått av hvor mye variert natur et så lite land som Sri Lanka kan by på. Utover det har vi sett nok teplantasjer for et helt liv eller tre – togturen fra Kandy til Ella, som virkelig var et vakkert skue, bød nemlig på m i l e v i s med teplantasjer.

Ella, destinasjon nummer fire på turen vår, er en liten by 1040 meter over havet. Ragende fjell så langt øyet kan nå kombinert med grønn og frodig natur gjør utsikten byen har uslåelig.Den første dagen gikk med til god gammeldags sightseeing. All sightseeing blir heldigvis bedre med tuktuk, så vi tuktuket Ella rundt og huket av det ene etter det andre på checklisten. Som bilde nummer to indikerer er vi særdeles komfortable med turisttilværelsen.

✓ Dhowa Rock Temple
✓ Ravana Falls
✓ Nine Arch Bridge
✓ Little Adams Peak

Sistnevnte var en liten hike på 30 min hver vei med trapper. Passet meg helt utmerket at den ikke var lenger der jeg spradet rundt i safarishorts og magetopp. Ellers kan jeg melde om at Little Adams Peak byr på langt mer turistvennlige forhold enn de gjengrodde trappene opp Gunung Raya som Henrikke og jeg gikk i 2015. Turistvennlige forhold (les: brede stier og andre mennesker i sikte) er særlig fordelaktig for sånne som meg som til enhver tid må monitorere landskapet for aper.Tør påstå at verken bilder eller film kan rettferdiggjøre landskapet i Ella, men Magnus har om ikke annet gjort et tappert forsøk med den nedenforstående filmen. Klippene er fra hiken vi gikk dag nr. to – Ella Rock, et fjell som raver drøye 1600 meter over havet. Vi gikk 07:00 om morgenen, brukte i underkant av to timer opp og nøt medbrakt frokost (rotti og kokos sambol) med et par løshunder og den beste utsikten vi noensinne har hatt.

So long!

Sri Lanka 2017: Galle – Kandy

Gjorde tydeligvis lurt i å ikke publisere innlegg nummer én samme dag som vi landet – frekvensen på blogginnlegg ble nemlig ikke daglig slik jeg i utgangspunktet hadde sett for meg. Hvem skulle tro. Men for all del, ingen grunn til panikk. Etter et år med blogging i Singa har jeg opparbeidet meg en usedvanlig god evne til å oppsummere ting. Tydeligvis fått bruk for det en gang eller to før, si.

Galle
Kort fortalt hadde vi en dag til i Galle etter forrige innlegg. Dagen ble i mine øyne brukt høyst effektivt, vi rakk innom et Sea Turtle Hatchery og Galle Dutch Fort før vi slo i hjel et par timer på stranda i Unawatuna.
Ettermiddagen ble brukt på lodgen i Hikkaduwa og på den lokale stranden. Her speidet vi etter en solnedgang vi aldri så. På kvelden tuktuk’et vi langt inn i bushen til en restaurant jeg hadde funnet på Tripadvisor. Den viste seg å være stengt, så vi endte på en relativt tilfeldig Beach restaurant med det vi konkluderte med var en britisk skoleklasse. Low season for life.

Dagen etter fikk jeg slått i hjel en treningsøkt med Magnus som fotograf og halve Hikkaduwa som tilskuere:

Den gikk bokstavelig talt på skinner:Neida, den gjorde ikke det mer enn akkurat 20 meter. Etter frokost og noen timer på stranden dro vi til Kandy – en seks timers reise i bil med omtrent alt annet enn aircon.

Kandy
Kandy omtales av mange som Sri Lankas kulturelle hovedstad. Etter to dager spekket med historie, tradisjoner, folkedans og religion forstår man hvorfor. I motsetning til området vi reiste fra tror jeg ikke Kandy har noe som heter “low season” – her var det med andre ord full pinne fra morgen til kveld. Vi brukte den første dagen på en tur innom Kandy Royal Botanical Gardens. Her viste vaktene seg å være mer rutinert på å posere enn meg. Sånt er naturligvis litt irriterende når en ekstra har tatt på blomsterskjørtet for anledningen, men for all del, kanke være best i alt.  Etter en tur i den botaniske hagen var vi innom the Tooth Temple.På kvelden klinte vi til med litt Kandyan Dance (les: vi så på, danset ikke selv). Foreslo dog for Magnus at vi kunne skyve unna frokostbordene på det gudsforlatte hotellet vårt oppi åsen og YouTube litt pardans på kveldstid, og for første gang var det hvertfall en som priste seg lykkelig over de mindre gode Internettforholdene her til lands.

Vi fikk også et fint lite avbrekk fra curry og ris på denne lille kafeen:
Var så bloggvennlig at jeg nesten svimte av da jeg så interiøret.

I skrivende stund er vi på vei til nest siste stopp på rundreisen vår, Ella. Toget var bare 40 min forsinket og jeg rakk å få en halv roti i hodet mens vi ventet. Altså, jeg tror ingen som ikke har fått en roti i hodet mens de sitter avslappet og leser på en togstasjon fatter hvor mye man skvetter av plutselig å få en halv fritert baguett dalende ned fra himmelen. Stor takk til kråka som satt på bjelken over oss for den. Bortsett fra det har vi det kanon.

Reisestatistikk
Antall planlagte timer i tog: 6 + 6 (Galle til Kandy + Kandy til Ella)
Antall faktiske timer i tog: 0 + 6 (snart, iallefall)
Antall timer tilbragt i en stekeovn av en bil: 5
Antall apeangrep: 1 (Magnus/kamera, var heldigvis et uskyldig angrep og han overlevde med god margin)
Antall påfølgende angstanfall ved syn av ape: 1 (Anna, du kan lese om tidligere ufrivillig eksponeringsterapi her og her)
Totalt antall kilo ris fortært: 34
Antall liter grått under skilpaddeholding: 126 (du kan jo gjette hvem det var)
Antall sol- og gledesfylte dager igjen: mange

 

Sri Lanka 2017: Colombo – Galle – Hikkaduwa

Som nevnt i gårsdagens innlegg – bloggen blir ikke den samme uten noen feilberegninger og bomturer. Dagen i dag var selvsagt intet unntak.

Vi stod opp forholdsvis tidlig – jeg for å løpe mens vi enda lever storbylivet i Colombo, Magnus fordi han ikke hadde stort annet valg. Han har vært flink til å henge seg på løpeøktene den siste tiden, og i dag var forsåvidt intet unntak, bare med en listen twist – istedenfor å løpe satt han på benken ved siden av og kjørte noen sporadiske sett med bicepscurl. Whatever floats your goat, floatet hvertfall min med litt selskap.Etter endt frokost dro vi på voksenpoengsanking på Colombo National Museum. Her ruslet vi gjennom noen historiske århundrer og tok bilder av ting vi i grunn ikke brydde oss stort om, ene og alene fordi vi hadde betalt 250 rupier for å ta med kameraet inn. Trossalt 16 norske kroner, si. På ettermiddagen gikk turen videre til neste destinasjon, Galle. Vi tok lokaltoget – en tre timers reise langs kysten av Sri Lanka med det som på TripAdvisor omtales som “spectacular views and scenery”. Vi feilberegnet påstigningen totalt og endte bakerst i 2. klasse-vognen med alle 3. klassepassasjerene som hadde havnet i feil vogn og febrilsk prøvde å skvise seg inn i vognen bak. Det mest spektakulære synet for min del var med andre ord Magnus på andre siden av gangen som på demonstrativt vis ga uttrykk for at han mislikte sild-i-tønne-tilstanden mer enn noe annet. Heldigvis fikk vi sitteplasser litt senere, og for å si det sånn, var ikke bare komforten som ble endret med sitteplasser – sinnstilstanden til Magnus var totalt forandret den og. Knipset som en vill japaner mens han like henrykt sa: “seee, en ku” mer eller mindre hver gang vi kjørte forbi en ku. For de som måtte tro begeistringen var ironisk, så var den ikke det, og for de som ikke har vært i Sri Lanka før, det er en del kuer her.Etter endt togtur fant vi ut at “heisann, vi skulle visst bo i Hikkaduwa, vi – stoppet vi kjørte forbi for en halvtime siden”. Fint det. Kjørte fra Galle til Hikkaduwa med en taxisjåfør som var mer eller mindre like intetanende og desorientert som oss, men tilslutt fant vi heldigvis frem. Fikk nøkkel til rommet og en iskald kokosnøtt hver – stort pluss til Chariot Lodge for både kokosnøtter og skilpadde i hagen. Gjorde uten tvil opp for det faktum at resepsjonisten ikke snakket engelsk.

De neste dagene blir det litt hvalfarting i Galle før turen går til innlandet, nærmere bestemt Kandy og Ella. 

So long☀️

Sri Lanka 2017: Colombo

Etter et år med masterstudier har jeg atter en gang sett grunn til å tørke støv av bloggen. Vet ikke med deg, men når man kjøper flybillett til et så eksotisk reisemål som Sri Lanka, får man i mine øyne også en legitim grunn til å blogge på kjøpet. 

Grunnleggende forhåndsinformasjon: har fått kjæreste. En gang i begynnelsen av mars begynte vi å snakke om ferie, og tilslutt endte vi med å booke billetter til Sri Lanka. Nå, et par måneder senere, sitter vi altså her på andre siden av kloden, under et 250 år gammelt tre og spiser middag. “De har det sikkert dritfint sammen”, tenker du kanskje nå – “hvorfor ellers beskjeftige seg med blogginnlegg under middagen, liksom?” 

Frykt ikke, bare en solid feilberegning i middagsbudsjettet der en av oss måtte tuk-tuke hjem til hotellet og hente mer penger. Det ble Magnus, og her sitter altså jeg, mutters alene under et 250 år gammelt tre med et rødvinsglass. Men for all del, er sånt det blir blogginnlegg av – aldri så galt at det ikke er godt for noe, si. Gruppebilde med alle turdeltakere tilstede 

Planen de neste seks dagene er å reise gjennom innlandet, henholdsvis til Galle, Ella og Kandy. Deretter skal vi tilbringe en uke ved østkysten i Arugam Bay. Så får vi se om ikke det blir noen blogginnlegg underveis. Som jeg liker å si, hater ikke en god unnskyldning for å overeksponere seg selv på nett. 

So long ☀️Favoritten og meg (pluss håret mitt) på vift 

Løpsrapport: NTUC Income Run350

Etter fadesen forrige helg lå jeg rett ut i hotellsengen som det slaktet jeg var. Plutselig snudde mamma seg og bare: “Kan du ikke bare melde deg på et nytt løp? Det er sikkert et neste helg.” Jeg trodde selvfølgelig jeg hadde full koll og bare “Naaah, trokke det. Er ikke noen”. Vel, la oss si det sånn at jeg hadde like mye koll på de ulike løpene som skulle avholdes i Singapore i april som jeg hadde over 10 kilometersløypa jeg nettopp hadde løpt. Mao. null. Ikke bare var det et løp neste helg også, det var eksakt samme løype. Mine damer og herrer, gjett hvem som atter en gang stod på startstreken søndag klokken 06:30:  Ingen ringere enn dette skeptiske trynet.

Frem til forrige søndag hadde jeg ikke løpt løp siden Nordmarka halvmaraton forrige juni. Å gønne på med to løp så tett på hverandre er vel ikke akkurat optimalt, men altså, yolo da. Skulle jo uansett mye til for at jeg brukte lenger tid enn sist med tanke på at jeg forlenget løypen med typ 1/3.

Doblet styrkene slash støtteapparatet og tok med både mamma og Henrikke til Marina Bay søndag morgen 06:00. Kroppen var omtrent like død som jeg var trøtt, men etter en kaffe og en energibar rakk jeg likevel å gire meg opp. Så stod jeg der da, og bare. “Fakk, du kommer jo til å dø.”Et par slitne legger og et stresset hode stoppet dessverre ikke startskuddet fra å gå, så jeg la bekymringene til side og beinet instinktivt på med kenyaneren jeg hadde ved min side på startstreken. Da jeg skottet ned på klokken oppdaget jeg til min store overraskelse at jeg hadde skutt avgårde i 3:05-tempo. Jeg bare “Njaaa Anna, kenyansk tempo er kanskje ikke heeelt realistisk 9800 meter til.” Så da tok jeg frem det lille jeg hadde av selvinnsikt så tidlig på morran, holdt meg under 5:00 minutter per kilometer, og mine damer og herrer – ved the Helix bridge løp jeg denne gangen RIKTIG vei. Det resulterte i en Garmintid på 49:29 og en Net Time på 49:45. Net timingen holdt faktisk til en 13. plass av 1370 deltakere i 10K kvinneklassen, men som jeg sa til støtteapparatet: det sier vel mer om asiaterne enn det sier om meg. For min egen del var det uansett en gledens dag, og jeg er stolt som ei høne over innsatsen jeg har lagt både i treningen og selve løpet. Flesteparten av bildene er redigert svart-hvitt, ansiktsfargen blir nemlig hinsides avslørende når man har most på i 34 varme.

Løpsrapport: 2xu Compression Run

Etter jevn og forholdsvis hard trening de siste månedene var det på tide med et nytt løp. Da startskuddet gikk søndag morgen 07:00 skulle jeg tilbakelegge 10 kilometer. Det gikk dessverre ikke helt etter planen. Om du lurer på hva som gikk galt kan du ta en titt nedenfor, der har jeg gjengitt tankene mine ved de ulike kilometermarkeringene underveis.

0-1km: Frekk og freidig, ut i 4:50-fart. Null problem, as.
1-2km: Fortsatt frekk og freidig, problemfri 4:50-fart og slalom mellom en lett mix av 10K- og halvmaratonløpere.
2-3km: “Herre jesus, så sjukt varmt det er allerede 07:10 om morran.” 4:50 still no biggie tho.
3-4km: “04:45 ja, kanskje roe tempo litt. Under 2 til nå så er du halvveis, da kan du gi på. Heia meg, cruiseskipet sjæl.”
4-5km: “4:50 liiitt biggie om ikke neste markering kommer snart. Deer ja, hei sveis halvveeeis.”
5-6km: “Hvorfor gjør jeg det her. Koker meg selv levende.” 
6-7km: Grusomt tungt og varmt. Her slet jeg mentalt og hadde vel egentlig mest lyst å løpe rett frem ut i Kallang River.
7-8km: “Gud bedre, de 10 kilometerne her er seriøst lengre enn andre 10 kilometere jeg har vært borti.” (Jeg skulle bare visst, wait for it)
8-9km: “Herregud, så lite igjen – draaa på alt du har!! Dør du nå så dør du i cruise-rus, go go, det går bra. Hmm, sjukt mange halvmaratonstartnummer på de rundt her, lurer på hvor de oransje og grønne som hører til 10K har blitt av? Kommer sikkert noen.” (Kommer ingen.)
18km (?!): Speider fremover. Eneste mulighet for å komme over kanalen og til mållinjen er bruen der fremme. Betyr det at.. ja? Feil? Ja. Feil. Skulle vært over brua bak der ja.
Skjermbilde 2016-04-04 kl. 18.36.27Skjermbilde 2016-04-04 kl. 18.36.40
Den rød og den lilla løypen ser kanskje like ut ved første øyekast. Vel, jeg som i utgangspunktet skulle løpe den lilla løypen over brua i midten kan fortelle deg så mye som at nei, de er ikke det. Det er i overkant av 3 km rundt resten av kanalen der. 3 km man ikke har tid til når man har en 10K-tid å rekke. 
19km: Faen, hore.
20km: “Løypeeee, fakk, bedrøvelige halvmaratonløpere.”
Mål: Behold for guds skyld den jææævla banana sjæl. (Hva da, usportslig opptreden.)

Aldri i hele mitt liv har jeg løpt tre så lange kilometer som de jeg presterte å tillegge 10km-løypa under løpet i går. Og jeg var så sint. Fryktelig demotiverende, irriterende, bittert og surt når jeg var så innbitt på å løpe 10 kilometeren på under 50 min. Da jeg omsider kom i mål kastet jeg fra meg alt som ble prakket på oss i målområdet, la meg paddeflat med astmaen jeg egentlig ikke har og hikstet og bannet litt (les: en del). Støtteapparatet aka mamma kom heldigvis til unnsetning, og da hadde jeg ikke stort annet valg enn å ta meg sammen. Ikke altfor mye, men litt.

Hva har jeg lært av søndagens løp:
1. At det er fint å sette seg mål for tiden man skal klare, men også viktig å løpe riktig vei.

2. Skulle du ha lyst er det både lov og normalt å stoppe underveis i en competitive 10K å ta bilder. Gjerne like før målområdet om du synes det er kult (henviser til bildet nedenfor).

3. I frykt for å imøtegå et like surt tryne som undertegnede sitt i går: aldri stå i målområdet som frivillig på et løp. Er de ikke sure er de sannsynligvis dauslitne, så ingen av dela er egentlig noe å juble etter.

Tross fadesen klarte jeg (på hengende håret) tidskravet jeg mente jeg var god for per km, selv med en 1/3 ekstra løype. Neste gang blir det, først og fremst forhåpentligvis 10K, og sub 50 på ekte – ikke 1:04 på 13K. Som jeg skrev på instagram i går, #goyourownway #jaikkenoproblem.

Takk for meg – over, ut og rundt kanalen.
Anna 

 

Sjokolade, løping, flaks og en pepsikran

Er det fire ting jeg vil ha mer av i livet mitt er det sjokolade, løping, flaks og pepsi max. Skulle du lure på hvorfor kan du lese mer om det nedenfor.

SJOKOLADE
Veldig enkelt og greit: jeg elsker sjokolade. Hadde jeg ikke brydd meg mer hadde jeg sikkert levd på mørk sjokolade. Jeg er ikke kjent for å være hu som skeier ut mest, men jeg spiser faktisk litt sjokolade hver eneste dag. Og det tror jeg jeg skal fortsette med. Nei vent, det vet jeg jeg skal fortsette med.

LØPING
Ikke sikkert du er en av de, men jeg elsker å løpe. På den ene eller andre måten gjør det meg alltid glad – om ikke underveis, så hvertfall i etterkant av økta. Ta denne uken som eksempel: i går syreforgiftet jeg meg selv med en grusom innendørs intervalløkt (6 x 1000m). Det var så tung at jeg brukte det lille jeg hadde igjen av pustekapasitet til å grine litt underveis. Men, da igjen var jeg jo sabla glad og fornøyd da økta var over, ikkesant. Smilte som om jeg hadde vunnet i livet, ganske nøyaktig sånn her:
IMG_0242-1
Misforstå meg rett: normalt sett liker jeg selve løpingen og, ikke bare å bli ferdig med den.

FLAKS
Særlig etter å ha blitt rundstjålet på Bali har jeg tenkt på en ting jeg gjerne skulle sett mer til her i livet: flaks. Der ble jeg heldigvis bønnhørt rimelig fort da jeg vant alt fra Godt&Blandet til Toro fiskesuppe under loddtrekningen på ANSA sitt Maskeradeparty forrige helg.
IMG_0229

PEPSI MAX
Og sist, men ikke minst, en pepsikran. Kan ikke noe for det, men synes dessverre det er dødskjedelig å drikke vann. Det er jo litt kjipt, for de kranene jeg skrur på kommer det som regel bare vann fra. Slår liksom aldri feil. Derfor kunne jeg tenkt meg en pepsikran, rent praktisk som en vannkran, bare at det kommer pepsi max isteden.

Dersom du tror du kan tilføre livet mitt mer av det ovenforstående, feel free.

Bali

En gang “enten eller”, alltid “enten eller”. Etter tre kalde dager på hostel i Hong Kong tok vi en helomvending og dro til sol, varme og villaliv på Bali. Som om ikke det var nok fikk Synne og jeg med oss hele 80% av klassens testosteron (slapp av, er bare fem gutter tot). Ladies and gents, hils på Andreas, Espen, Martin og Adi (som dro en dag tidligere og representeres av Bintangflasken mellom Espen og Martin isteden).
IMG_0043IMG_0047IMG_0046
På Bali hadde vi leid en helt fantastisk villa med to enda mer fantastiske damer som vasket hus, klær og handlet alt fra frukt til øl. Misforstå meg rett, de to mest fantastiske damene i det gode lag var selvfølgelig Synne og meg, men hushjelpene var jaggu ikke verst de heller.

Totalt sett hadde vi en innholdsrik uke med mye sol, latter og Bintang. La oss ta det i avsnitt nedenfor.

REISEFØLGET
Synne er jo en god, gammel traver både på bloggen og Bali. Her i kjent stil fra forrige Bali-tur, selvom vi ikke akkurat rakk så mange løpeturer den gangen her. Rart med det, oppholdet var jo egentlig dobbelt så langt.

Andreas er også fortsatt den samme, gamle Fitness-Andreas som Synne og jeg har bodd med det siste året. Kanskje litt mindre fitnessfokus og litt høyere øl-konsum, men sånn liker vi han desto bedre.
Adi er ny i reisefølget. Han er i mine øyne kongen av Bali, dritgod på surfebrett og minst like god på Bintangkonsum.
Espen (evt. Burberry-Espen) er en supergøyal type fra Ålesund. Han genererer generelt mye latter og sørget for å holde lattersixpacken vår on point gjennom hele Baliuken (og det skal faktisk godt gjøres med det totale mat- og alkoholinntaket).  
Martin
må være en av de mest joviale typene jeg veit om. I tillegg drar han damer som jeg drar uflaks (mao. en del), og med referanse til chatutdraget nedenfor kvalifiserer han trolig til å være gruppens storsjarmør. (Bildet som kommenteres lå viralt i under et døgn før meldingen nedenfor tikket inn. Eg berre sei det.)
Skjermbilde 2016-03-07 kl. 20.43.25

SCOOTER
Vi bodde i Umalas, et villastrøk i utkanten av Seminyak. Gutta hadde leid scootere, så Synne og jeg suste Umalas og Bombak rundt på dem (scooterne altså, ikke guttene). Kjempekjekt, det gikk både fort og vi slapp løshunder. Også så vi ganske fete ut da, med lyseblå hjelm og shades.
IMG_0040

MASSASJER OG SPABEHANDLINGER

Uken på Bali skulle i utgangspunktet være en klassisk rekreasjonstur. Kanskje ikke helt sånn det endte, men vi fikk lagt inn både en og annen spabehandling for å lade batteriene.

Jeg er uheldigvis en av de som får soverykninger. I tillegg har jeg en lei tendens til å sovne under spabehandlinger. Det viste seg å være en ganske uheldig kombinasjon under en “Hot stone massage”, den første behandlingen vi valgte. Resultatet var selvsagt en en småfarlig klokketime på spaet der flere av steinene gikk vegg-i-mellom i behandlingsrommet. Dagen etter safet jeg med en “Balinese body massage” isteden – litt mindre farlig for omgivelsene. (Gikk dog ut over blomsten og duftlyset som lå i en skål under ansiktet mitt, den siklet jeg nemlig ned. Men da ble den jo egentlig bare vannet, så det var sikkert fint.)

MOBILER OG LOMMEBØKER
Synne ble frastjålet én lommebok og én mobil allerede feriedag nummer to. Jeg skulle selvfølgelig ikke være dårligere enn det og passet derfor på å bli ranet i mørket langs en øde landevei to dager senere mens jeg leste kart med mobilen i hånda. Dagen etter det klarte jeg jaggu å kvitte meg med kortholderen min etter en middag i tillegg, da kan du tro jeg var fornøyd. Så ja, lykke til videre til Synne og meg – to damer som stod sabla langt bak i køen da flaks ble delt ut.

KARAOKEBAR
Harry eller ei, jeg har (som dere kanskje forstod i forrige innlegg) lenge hatt et genuint ønske om å besøke en karaokebar. Well, theres a first time for everything, og forrige fredag gikk endelig drømmen i oppfyllelse. Karaokebaren lå i Kuta, hadde tre besøkende og fem ansatte. Vi bare, “njaaaa, vi slår oss ned og ser litt, da”. Så ble vi litt til. Og litt til. Etterhvert ble vi venner med de 40 år gamle damene på bordet bak oss, og plutselig hadde vi blitt så lenge og drukket så mange vodka-redbull at vi ikke brydde oss om hvor grusomt, og da mener jeg grusomt, vi sang både ABBA og Johnny Logan. Innser i etterkant at det egentlig var sjukt flaks at verken Synne eller jeg hadde mobil på dette tidspunktet. Hadde noe gått viralt fra det barbesøket her tipper jeg hele snaplisten min hadde mistet troen på menneskeheten.

STRANDLIV
De dagene vi ikke hang i villaen dro vi til strender som Seminyak beach, Padang Padang og Canggu beach. På Canggu beach surfet vi. Eller, vi “surfet”. For å si det på surfespråk: “det var dårlig surf”, så jeg bare: “mm, ja, my point exactly” (som om ikke jeg var sjanseløs uavhengig av forhold). For ja, jeg er omtrent like ubrukelig på surfing som jeg er til å synge “Hold me now” av Johnny Logan etter fem Vodka-redbull. Før fem Vodka-redbull også, forsåvidt. Du skal fortsatt ha for forsøket da, Adi♥
IMG_0045IMG_0041

GENERELL STATISTIKK
Frykter at en statistikk på denne turen vil sette både reisefølget og meg i dårligere lys enn nødvendig, så legger heller ved noen bilder. IMG_0036IMG_0037IMG_0038IMG_0044IMG_0042IMG_0060IMG_0057IMG_0059IMG_0058IMG_0061
Takk for meg, like mye over og ut som ACNE-lommeboken og iPhonen min.

Hong Kong

Som dere kanskje har merket de siste ukene har det vært rolig på bloggen, jeg har nemlig en tendens til å være litt “enten eller”. Enten er det svart, eller så er det hvitt. Enten blogger jeg hver dag, eller så blogger jeg en gang i skuddåret. Litt mer balanse hadde sikkert ikke skadet, men på en annen side – alle monner drar, så her kommer et klassisk skuddårsinnlegg.

Etter det jeg vil kalle bunnsolid innsats de to siste skoleukene tok vi en velfortjent ferie, og første del av reisen ble lagt til Hong Kong. For de av dere som måtte vurdere å reise til Hong Kong har jeg to ting å si:

  1. Fantastisk kul by, definitivt verdt et besøk om du har mulighet. Husk varme klær om du reiser på denne tiden av året.
  2. Ikke bo på Hakkas guesthouse.

Vi hadde omtrent tre dager til rådighet, og nedenfor har jeg listet opp feriestatistikken for turen.

REISEFØLGE
Antall reisepartnere: 5
Antall gruppebilder av reisefølge: 0
Antall gruppebilder av reisefølge minus Jonas: 1

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
TURISME
Antall lommebøker mistet: 1
Antall turer til politistasjonen for å hente gjenfunnet lommebok dagen etter: 1

Antall forsøk på å finne karaokebar: 1
Antall karaokebarer funnet: 0
Antall ordinære barer besøkt som kompensasjon: 3 (?)
Antall liter øl konsumert:
 …

Antall lysende partykroner kjøpt: 3 (takk Espen)

Antall minutter i kø for å ta trikk opp “The Peak”: 120
Antall minutter i selve trikken: 4 og 1/2. Max.
12787541_10154622295339502_639956172_o
Bilde12
IMG_2359
Antall forsøk på å få taxi: 531
Antall taxier fått: 7

BO
Antall netter på hostel:
3
Antall søvnløse netter på hostel: 3
Antall rotter sett: 1

OLYMPUS DIGITAL CAMERAAntall svømmebasseng laget i forbindelse med dusjing: ekkelt mange
Antall reisepartnere observert på spyende gjennom hostellets gjennomsiktige baderomsdører: 1 (trøstehjerte♥)
Antall gjenværende intimsoner: ingen